Det var Siphiwe som først gjorde meg nyssgjerrig på begrepet. Siphiwe er tidligere ungdomskriminell, en townshipungdom. Han har sittet fengslet for vold. Da han satt inne, begynte han å tenke på hvordan ofrene opplevde volden. Han bestemte seg for å endre livsførsel. Ute av fengslet snudde han opp ned på livet sitt og engasjerte seg i nærmiljøprosjekter der han bodde. Slik ble vi kjent med ham. Han var med da vi trengte guide til Alexandra, den fattigste svarte bydelen i Johannesburg. Litt senere oppsøkte han oss med en prosjektidé, kino mot ungdomsvold.
Problemet, slik det så ut fra min synsvinkel, var at han i stedet for å fortsette den kriminelle løpebanen ble tigger. Han sto ikke og tigget på gata, men han ble avhengig av penger fra rikinger som oss. Han ønsket å gjøre noe med vold blant ungdom, og han klarte å skaffe nok penger til å sette i gang. Men var han blitt myndiggjort («empowered») på denne måten? Historien beskriver en ikke uvanlig situasjon som jeg begynte å benevne «Siphiwes dillemma». Det slående var at det ikke virket som om Siphiwe tenkte i slike baner.
Vi brukte ham flere ganger som guide for norske venner til Soweto og Alexandra. Da holdt han alltid en tale, han snakket om samhold og felles støtte. Han er veltalende, så det var spennende å høre på. Det hørtes ut som om han syntes han gjorde oss en tjeneste ved å la oss støtte seg og sine prosjekter. Han var mer opptatt av inklusjon enn myndiggjøring.

Ubuntu som begrep og filosofi
Ordet ubuntu er zulu og består av to deler, ubu-ntu. Det nærmeste vi kommer et norsk ord for «ubu» er «væren». «Ntu» er ifølge dikteren Credo Mutwa (Mutwa 1996) en forkortelse av ntu-tu-tu som er et onomatopoetikon for en som går på to bein, altså et menneske. Ubuntu kan oversettes med menneskelighet, men det innebærer også samhørighet. Den afrikanske filosofen Ramose (2002) sier at det sammensatte ordet ubu-ntu beskriver en bevegelse, eller en prosess; fra væren til menneske, fra enhet til helhet, fra fellesskap til person.
Ubuntu representerer en helhetstenking som inkluderer åndelige perspektiver i etikken på en annen måte enn vi er vant til i Europa. Det åndelige og det materielle hører sammen, på samme måte som ubuntu innebærer at når den enkelte blør, blør også helheten. Fordi ubuntu er en prosess, er det ikke etablert en gang for alle. Ubuntu må stadig fornyes i fellesskapet.
Ubuntu er et afrikansk bidrag til den internasjonale etiske diskursen. Det er i seg selv interessant, fordi vi har hatt en tendens til å tenke at afrikansk kultur er primitiv. I vår forståelse av Afrika er det nesten utenkelig at de har utviklet et avansert etisk-filosofisk system. Ubuntu er slik sett et bevis mot våre fordommer.
Ubuntu plasseres innenfor en kommunitarisk filosofisk tradisjon (Ramose 2002). Denne tradisjonen sier at det liberale synet på selvet er tomt og truer vår selvforståelse. Vi må forstå oss selv inn i vårt nærmiljøs praksis. Det etiske utgangspunktet er det som er «kommunitarisk»,1 felles godt (Kymlika 1998). På pedi (et annet sørafrikansk språk) finnes et ordtak som trekkes fram for å beskrive, «Motho ke motho ka batho». Det betyr «et menneske blir menneske blant mennesker». Med andre ord blir man menneske ved å bli en del av fellesskapet. Skal en følge logikken til Ramose har det imidlertid problematiske sider å definere ubuntu som en del av en kommunitaristisk filosofi. Samtidig som han knytter ubuntu til denne tradisjonen, understreker han at ubuntu er et substantiv, ikke en isme. Det er en livsholdning mer enn en tro eller en meningsteori.
I den liberale tradisjonen er individet utgangspunktet. En tilnærming til den liberale tradisjonen representert ved filosofen Dworkin (se f.eks Kymlicka 1998), skiller mellom den enkeltes livsverdier og ressurser. I hans måte å tenke på er det legitimt for det institusjonaliserte fellesskapet å omfordele ressurser, men det er ikke legitimt for samfunnet å bryte inn i den enkeltes livsverdier. En slik tenking ligger implisitt i internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter. Men også de som skriver om ubuntu understreker at menneskerettighetene er viktige, fordi ubuntu er inkluderende. Løsningen på slike motsetninger er ikke at den ene tradisjonen er riktig og den andre gal, det er å se at vi befinner oss i spenningsfelt hvor det ikke er ett riktig svar på våre spørsmål. Svarene må måles opp mot hvordan de virker på forståelsen og respekten både for fellesskapet og for individet.
For en skandinav med et liberalt utgangspunkt utfordrer ubuntu hvordan vi ser på relasjonen mellom hjelper og hjelpmottaker. Empowerment, eller myndiggjøring, blir ikke en enveisrelasjon, men representerer gjensidighet mellom hjelper og mottaker. Ubuntu stiller solidariteten på hodet. I stedet for å se etikken fra hjelperens synsvinkel ser en etikken fra mottakerens synsvinkel. Tanken om at når du får lov å hjelpe meg inkluderer jeg deg i min verden og gjør deg til menneske, er spennende ikke minst i forhold til velferdsstatens verdigrunnlag. Vår politisk-moralske tenkning og vår yrkesetikk utfordres. Perspektivene på hvem som hjelper hvem endres.
Det var på dette punktet vi begynte å forstå at Siphiwe tenkte annerledes enn oss. Ved å la oss bidra til sitt fellesskap inkluderte han oss, og gjorde oss til mennesker.

Solidaritet, nestekjærlighet og inklusjon
Solidaritet kan defineres på mange måter, for eksempel gjensidig egennytte. Jeg støtter deg fordi du vil støtte meg i en annen situasjon, eller fordi vi får mest ut av å stå sammen. Ordet representerer en form for utilitarisme (nytteetikk), ved å stå sammen får vi mest nytte ut av handlingene våre. Begrepet har et element av tvang. I et samfunn bygd på solidaritet kan ikke den enkelte velge å være solidarisk – en for alle, alle for en.
Nestekjærlighet kan være en radikal etisk utfordring, men ordet er blitt litt sentimentalt og innholdsløst. Historisk har det fungert endimensjonalt, som veldedighet. Relasjonen ble enveis, fra hjelper til hjelpetrengende. Frustrasjonen over våre vante begreper bidro til å øke nysgjerrigheten i forhold til ubuntu.
Ubuntu representerer den kommunitaristiske tradisjonen, på godt og vondt. Omsorg følges av sosialt press, noe som heller ikke er ukjent i vår kultur. Hvis man ikke er inkludert, er man da ikke menneske? Og hva er i så fall konsekvensene? Hvis vi fortsetter å bruke Sør-Afrika som eksempel, er det nærliggende å nevne hatkriminalitet som et negativt eksempel. Er dette et resultat av baksiden av ubuntu? Dette er det umulig å svare på, men spørsmålet illustrerer at en med et kommunitaristisk utgangspunkt står i fare for å gjøre overgrep mot de som ikke vil være en del av fellesskap de er født inn i. Det må være samfunnets ansvar å sørge for at alle får sine individuelle rettigheter.
Solidaritet kan bli ekskluderende. Fagbevegelsen er kritisert for å representere en ekskluderende solidaritet. Den strekker seg til medlemmene og de som har felles interesser. Sosialarbeidere er kritisert for å overordne solidariteten med yrkesgruppa over solidariteten med brukerne. Om slik kritikk treffer er ikke temaet her, men det er et poeng at denne konflikten ikke finnes i perspektivene fra ubuntu. Helhetstenking og inklusjon gjør at en må forholde seg til alle, det er hele fellesskapet som teller. Ubuntu tar ikke utgangspunkt i det enkelte menneskets materielle vellykkethet. Ubuntu forplikter menneskene til å ta vare på hverandre og dele tilgjengelige ressurser.

Ubuntu – en død eller levende tradisjon?
En lærer fra Soweto ga et eksempel på ubuntu: Hvis en familie i et tradisjonelt samfunn fikk gjester, ble de tatt imot som om de var medlemmer av familien. Hvis gjestene ble værende og verten syntes dette ble for belastende i lengden, ville de ikke bli bedt om å dra. Vertskapet ville bygge en hytte til dem, slik at de kunne bo for seg selv.
Walter Sisulu, en lederne i anti-apartheidkampen, kom med et annet eksempel: Dersom en familie har to kuer og bare trenger melk fra en ku for å overleve, vil de gi melken fra den andre kua til noen som trenger den. (Broodryk 2002)
I en diskusjon fikk vi høre at ubuntu er død. De sosiale strukturene hvor ubuntu var levende er ødelagt av apartheid, vold og kriminalitet. Noen hevder at ubuntu er levende på landsbygda, men i byene er det ikke mye tilbake. Andre vil si at tankegangen fra ubuntu er overført til townshippene hvor ubuntu var nødvendig for at samfunnet skulle overleve med verdighet i behold. Ubuntu ble et effektivt våpen i kampen mot apartheid. Ubuntu passet ikke inn i kolonialistenes syn på de «innfødte», og ble en motkraft som de hvite ikke kunne forholde seg til. Forsoningsprosessen i Sør-Afrika hadde antagelig ikke vært mulig uten ubuntu. Evnen til å tilgi er et utrykk for en forståelse om at bitterhet og hat, bare rammer en selv, ikke menneskene eller systemene som er årsaken til dem.
Vår erfaring er preget av møtet med det svarte Sør-Afrika, for eksempel med Siphiwe og hans familie. Dette var sterke møtet med miljøer og kulturer som er annerledes enn vår. Det er ikke enkelt å bryte sosiale barrierer. Vi hadde penger og de hadde ikke. I god ubuntu-tradisjon forventet de at vi stilte opp. Vi ble utfordret til å ta ansvar også for de nære problemene i en urettferdig verden. Selv om ubuntu kanskje har mistet sitt grep om noen ungdommer, er mye av den fremdeles levende.
Jeg har gått igjennom en prosess. Første en fascinasjon over nye perspektiver representert ved at solidaritetsbegrepet ble stilt på hodet, kombinert med den inkluderende og forsonende holdningen som kommer ut fra ubuntu. Deretter en kritisk, liberal skepsis til hva slags syn på enkeltindividet som ligger implisitt i ubuntu. Jeg står igjen med at vi utfordres på to nivåer; at vi alle er en del av helheten, og at vår menneskelighet fremmes når vi ser og støtter andre. Relasjonen mellom hjelper og mottaker av hjelp snus på hodet. Dette utfordrer både velferdsstaten og oss som representerer hjelpeprofesjonene.

Referanser/videre lesning
Broodryk, J (2002) Ubuntu – Life Lessons from Africa. Ubuntu School of Philosophy, Pretoria

Edelstein, J (2001) Truth and Lies. Stories from the Truth and Reconciliation Commission in South Africa. Granta Books

Mphahlele, Eskia (2002) African Humanism and Culture. Kwela Books

Kymlicka, W (1990) Contemporary Political Philosophy. Oxford University Press

Mutwa, V.C (ed. Larsen, S) (1996) Zulu Shaman. Destiny Books, Rochester Vermont

Ramose, M.B. (2002) "The Philosophy of Ubuntu and Ubuntu as a Philosophy". In Coetzee, PH and Roux, APJ Philosophy from Africa . Oxford University Press

Ramose, M.B. (2002) "The Ethics of Ubuntu". In Coetzee, PH and Roux, APJ Philosophy from Africa. Oxford University Press