Gjennom prosjektet Rustet for fritid har vi ønsket å virkeliggjøre formuleringene «full deltakelse og likestilling» på fritidsarenaen for mennesker som står i fare for å bli – eller som er – rusavhengige.
Utfordringene knyttet til hvordan disse målsetningene skal la seg realisere er ofte store og vage. I Kristiansand kommune er bruk av støttekontakter, som er hjemlet i sosialtjenesteloven og barnevernsloven, et viktig virkemiddel for å gi noen barn, ungdom og voksne en meningsfull fritid. Vi erfarer at bruk av tradisjonelle støttekontakter kan være et godt tilbud for mange, men det medvirker i liten grad til at mennesker får medlemskap i ordinære fritidsorganisasjoner (Midtsundstad 1992, Midtsundstad 1998).
Frem til slutten av 1990-årene har vi vært opptatt av integrering. Nå har vi kommet et steg lenger og har satt inkludering som målsetning. I NOU 2001:22 defineres dette som et perspektivskifte. En viktig kommunal oppgave blir å realisere målsettingene knyttet til dette perspektivskifte for enkeltpersoner. Dette kan virke vanskelig ettersom mange vil være enig i at vårt samfunn ikke er utformet for alle. Det blir derfor viktig å finne frem til hva som binder sosiale fellesskap sammen. Denne kunnskapen er viktig for å sette inn tiltak som kan føre til at mennesker som står utenfor kan bli en del av et sosialt fellesskap (Sandvin 1993, Midtsundstad 2000, NOU 2001:22). Inkludering forutsetter altså en endring. Vi må få til et samspill mellom flere aktører i arbeidet med å gi enkeltmennesker mulighet for å finne sin plass i sosiale fellesskap.
Personer med rusrelaterte problemer blir ofte omtalt og behandlet som en gruppe. Dette kan skape store problemer om en ikke hele tiden er bevisst på at det bak slike betegnelser finnes mennesker som har ulike behov, ønsker, drømmer og forutsetninger. Utfordringen ligger i å fjerne misforholdet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav (St. meld. 40: 2002-03). Om en skal arbeide for å medvirke til at funksjonshemmede og andre som trenger bistand skal få muligheter til deltakelse i frivillige organisasjoner, er det nyttig å ha kjennskap til mekanismene som påvirker deltakelse og utestengelse.
Prosjektet Rustet for fritid har i liten grad kunnet bygge på erfaringer fra andre. Vi har lite forskning som belyser bruk av støttekontakter og frivillige organisasjoners evne til å inkludere medlemmer med bistandsbehov (Midtsundstad 2005).

Vår målgruppe
I Kristiansand har ikke tradisjonelle støttekontakter vært en tiltaksform en har benyttet i noen særlig grad overfor rusavhengige. Hovedmålgruppen vår er mennesker knyttet til legemiddelassistert rehablilitering (LAR), men tilbudet gis ellers til mennesker over 15 år som enten står i fare for å bli eller er rusavhengige. Vi opplever at arbeidsmetoden som nå benyttes overfor hele denne målgruppen er et godt virkemiddel.
Gjennom et samarbeid med institusjoner for behandling av rusavhengige og andre tilbud som for eksempel Kirkens Bymisjon, søker vi å finne frem til mennesker som er akkurat der i livet at Rustet for Fritid kan være et godt tilbud i den videre rehabiliteringen. I Kristiansand er som nevnt mange av dem som søker om deltakelse i prosjektet knyttet til legemiddelassistert rehabilitering. Dette er mennesker som har en lang ruskarriere bak seg, og som derfor ofte vil ha stort behov for å få hjelp til å komme inn i en fritidsaktivitet. Mange av deltakerne sliter med sosial angst, og ofte sitter den enkelte med dårlige erfaringer fra deltakelse i ulike sosiale miljøer fra før. Vi erfarer at bruk av vår metodikk er et godt alternativ siden vi kan skreddersy løsninger som bidrar til at den enkelte selv kan inkludere seg selv i et ønsket nettverk med bistand. Kreativitet og romslighet må være tilstede når en anvender metoden FmB (Fritid med bistand) som prosjektet bygger på.

Presentasjon av metoden «FmB».
Metoden ble utviklet i 1998 med bakgrunn i ønsket om å utvikle en systematisk metode som kunne gi de funksjonshemmede som ønsker det, en mulighet til å bli inkludert i ordinære fritidsaktiviteter med bakgrunn i sine ønsker, behov og forutsetninger (Midtsundstad 2000, Midtsundstad 2003). Metoden benyttes i Kristiansand kommune som et alternativ til bruk av tradisjonelle støttekontakter. «FmB» bygger på metodikken i «supported employment» som i Norge er bedre kjent under navnet «arbeid med bistand».
Vi tror at idealer om inkludering og normalisering på fritidsarenaen kan realiseres gjennom fornyelse av dagens virkemidler og utvikling av nye. Metoden FmB ble utarbeidet med inspirasjon fra normaliseringsteorier og vi tok utgangspunkt i Wolfenberger sin rolleteori. Underveis i prosjektet har vi fått en større bevissthet knyttet til brukermedvirkning. Dette har ført til at vi har tatt avstand fra Wolfenbergers kritiske holdning til at den enkelte funksjonshemmede alltid skal ha det avgjørende ord når det gjelder å bestemme hvilke løsninger som er best for seg selv (Wolfenberger 1999). Vi har kommet til den erkjennelse at vi ikke kan lykkes med å nå målsetningene uten at aktørene i inkluderingsprosessen har tillit til hverandre. Et tillitsforhold som bare kan utvikle seg gjennom en interaksjon. Gjennom prosjektet har metoden FmB funnet ny inspirasjon i empowerment som en teoretisk tilnærming i sosialt arbeid.. Empowerment er en prosess hvor makt blir utviklet med det formål å gi individer eller grupper av mennesker økte ressurser, styrke deres selvbilde og bygge opp evnen til å kunne handle på egne vegne i sin hverdag. Bruk av denne tilnærmingen forutsetter stor grad av brukerinnflytelse. Solomon er en bidragsyter i litteraturen om empowerment som ligger FmB teoretisk nær. Hun ser empowerment som en prosess der en person som tilhører en stigmatisert gruppe, kan bli hjulpet til å utvikle og øke evnen til mellommenneskelig innflytelse og få en verdsatt sosial rolle. Som i Solomons fremstilling av empowerment sees sosialarbeideren eller kulturarbeideren som en partner. Vi praktiserer det slik i FmB, som en partner som ser tjenestemottaker som subjektet i endringsprosessen (Soldal 2003, Midtsundstad 2004).
Vi erfarer og har blitt bevisste på at vi ikke kan inkludere noen, men at vår rolle gjennom tilrettelegging og veiledning handler om å muliggjøre at den enkelte selv kan inkludere seg. Denne erkjennelsen er også i tråd med den sosialpolitiske målsettingen «full likestilling og deltakelse» på fritidsarenaen. FmB søker å gi enkeltpersoner med bistandsbehov deltagelse på den ordinære fritidsarenaen. I dette arbeidet holder vi fast ved Wolfenbergers påstand om at lavt verdsatte trenger verdsatte mennesker til å bistå seg som støttespillere når målsettingen er at den enkelte skal få en verdsatt sosial rolle som medlem i en ønsket organisasjon.

Fokus på drømmer
Mange deltakerne er usikre på hvilken aktivitet de ønsker å delta på når de får tilbudet om å være med i prosjektet. I kartleggingen har vi erfart at det er viktig å snakke om drømmer – og møte deltakeren åpent i forhold til ønsker. Per på 25 år er et godt eksempel. Han har diagnosen ADHD og bor på en institusjon for rusmiddelavhengige. Per begynte med å fortelle om mange dårlige erfaringer fra tidligere oppstart i ulike fritidsaktiviteter. Sammen med saksbehandler brukte Per seks måneder på å finne frem til den ønskede aktiviteten. Utgangspunkt for dette samarbeidet ble lagt i første samtale hvor saksbehandler spurte:
Hva er din drøm innen fritid?».
Per kom raskt med følgende svar:
«Jeg vil bli verdensmester i motorcross, og kanskje du kan hjelpe meg litt på vei&?»
Per er i dag medlem i en motorsykkelklubb. Med fokus på drømmer og ønsker erfarer vi at det skjer noe hos deltakeren. Enkelte ganger tar deltakere kontakt etter en førstegangssamtale for å fortelle om flere drø mmer. Det er viktig at vi er der i denne prosessen. Vi legger stor vekt på at deltaker opplever at vi er der for dem og hører på deres behov. For Per var det også viktig å erfare at vi, som saksbehandlere, kan tåle motgang. Saksbehandler fant først i samarbeid med Per frem til en organisasjon. På samme tid forsvant Per ut av behandlingsopplegget. Hans var sikker på at han hadde mistet tilbudet da han kom tilbake. Her fikk han en ny og positiv erfaring.

Kreativitet – erfaringer fra barnevernet
De yngste deltagerne våre, de som er under barnevernets omsorg, kan ha vansker med å bli værende i den aktiviteten de velger. Når vi i kartleggingsfasen snakker med dem om hva de kan ha lyst til, spør vi også om hva de har gjort før. Noen har da vært med på masse aktiviteter av ulikt slag med svært kort varighet. Utfordringen kan da være å få dem til å bli lenger i den aktiviteten som vi finner sammen med dem. Det blir derfor viktig å finne ut av hva annet enn selve aktiviteten som kan inspirere og motivere dem til å bli. En ekstra belønning kan være svaret. For de fleste unge er for eksempel mobiltelefon viktig. Noen av våre deltakere kommer fra fattige familier og har derfor ikke det. Vi har derfor god erfaring med å kjøpe mobiltelefon m/kontantkort til noen av dem, samtidig som vi inngår en avtale om at de får låne den i en periode (4 – 6 mnd). Hvis de fortsetter i aktiviteten etter dette, er telefonen deres til odel og eie.
Stine har en drøm om å hoppe i fallskjerm, og den drømmen er vi opptatt av å oppfylle. For å kunne hoppe må man være 16 år og utfordringen blir å holde hennes motivasjon oppe frem til 16 års dagen. Stine har blitt med på en avtale om å følge skoleopplegget, kutte ut rusmidler og følge foreldrenes regler. Belønning er at Stine tas med til fallskjermklubben 2 – 3 ganger når det skal hoppes. Hun får bli med opp i flyet og se på når de andre hopper ut av flyet. Dette er også en god mulighet for henne til å bli kjent med medlemmene i klubben før hun etter teorikurs tar sitt første hopp til sommeren.
Barneverntjenesten opplever at ungdommene er mer åpne om sine problem overfor den som jobber i prosjektet. Etter en samtale med en 16 år gammel jente sa kurator, som var til stede under samtalen, til prosjektmedarbeideren:
«Pia fortalte mer til deg i løpet av denne timen enn hun noen gang har fortalt meg i løpet av de to årene vi har hatt kontakt».
Vi erfarer at det kan være lettere å snakke om vanskelige ting når fokuset i samtalen egentlig er noe annet – nemlig å finne en fritidsaktivitet. Dette erfarer vi også når barnets foreldre og barnevernkurator er tilstede.
I to saker har imidlertid barnevernskurator også vært representant for Rustet for fritid, og særlig en av ungdommene reagerte på dette. Siden vi alltid har to kuratorer i hver sak kan vi dele oppgaver og roller i arbeidet med ungdommene.

Tillit – en suksessfaktor
Luhmann er den distanserte iakttager som har utviklet en teori om sosiale systemer som kan danne grunnlag for forståelse og gi bedre innsikt i forhold til mekanismene som fører til inkludering (Kneer og Nassehi 2002). I vårt arbeid tar vi utgangspunkt i at vi alltid ser andre mennesker ut i fra vår egen optikk. Vi vil aldri kunne se verden slik den forstås av brukeren. Dette gjør kartleggingsarbeidet og dialogen underveis til svært viktige redskaper. Qvortrup snakker om at det ene system iakttar jo ikke bare det andre system, men prøver også å forestille seg hvordan det andre system ser sin omverden. Vi prøver å sette oss inn i hverandres sted, men kan bare gjøre dette ut fra våre forutsetninger som alltid gir oss tilgang på begrenset kunnskap.
Nettopp i denne prosessen kan vi i FmB som profesjonelle formidlere av kontakt, bidra til å skape forutsetninger for det som kan føre til inkludering. Åpenhet og informasjon blir nøkkelen for at de vi ønsker skal få kontakt nettopp opplever et likeverdig positivt møte. Tilretteleggeren som engasjeres innenfor den aktuelle fritidsaktiviteten (klubb, forening, kurs o. l.) spiller en sentral rolle. Relasjonen som bygges til brukeren må bygge på et gjensidig tillitsforhold. Vår oppgave blir gjennom veiledning å sikre at tilretteleggeren kan fylle den forventede funksjon best mulig overfor brukeren. Vi erfarer at mange brukere ikke opplever at de har muligheter i ordinære aktiviteter. Møtet med en engasjert tilrettelegger blir ofte et positivt vendepunkt. Tilretteleggerne er viktige premissleverandører som gir den enkelte nye muligheter. De er døråpnere og har en kunnskap innenfor aktiviteten som kan gi den enkelte ny tro på seg selv. I møte med sin tilrettelegger synes mange å endre syn på seg selv og sine muligheter.
Morten er 20 år. Han har sosial angst, røyker hasj og var svært isolert i egen kommunal bolig. Morten møtte en engasjert tilrettelegger, Glenn 30 år, fra en dykkerklubb. I det første møtet forandrer Morten seg, han smiler og spøker med Glenn. Saksbehandler hadde i forkant av dette møtet forberedt seg på å ha en sentral rolle da Morten hadde vært stille og ordknapp overfor henne. Nå er Morten et aktivt medlem i Dykkerklubben. Han har også tatt kontakt med annen hjelp, lege, oppfølging i bolig etc. Morten sier i dag at det er fint at Glenn ikke har fokus på hans problemer. Når de møtes er det dykking som er viktig. Ingen andre i klubben vet hva Morten sliter med. Morten hadde drevet litt med dykking før og var klar på hva han ønsket da han ble med i prosjektet. Morten uttalte det slikt:
«jeg trenger litt hjelp i begynnelsen&har ikke noen vanlige venner å spørre&det er litt skummelt å bare møte opp»

Tillit – en kompleksreduserende faktor
Luhmann er opptatt av samfunnsendringene som har skjedd og hvilke konsekvenser dette får. Tidligere ble mennesker født inn i et større fellesskap. I dag består samfunnet imidlertid av mange systemer, som alle er styrt av sin egen logikk. Systemene er bare i innbyrdes relasjon gjennom at de kan observere hverandre. Qvortrup beskriver dette som sider ved det han beskriver som det hyperkomplekse samfunn og han er opptatt av at disse fellesskapene er basert på tillit. Vi har som mennesker et medfødt behov for tillit (Qvortrup 2000:294). Han ser også på tillit og mistillit i tråd med Luhmann sin tillitsanalyse som de viktigste kompleksreduserende koder i vårt samfunn.
Tillit står dermed svært sentralt i kommunikasjon som spiller en viktig rolle i inkluderingsarbeidet. Tillit er en forutsetning for at man ikke hver gang man kommuniserer må starte forfra. Tillit legger noen premisser for kommunikasjonen og er en forutsetning for at man kjenner konsekvensene av å knytte an til den andre. Den en har tillit til kan en snakke uanstrengt med. Man vet at det man sier ikke blir misbrukt, dvs. kun blir brukt på den måten man på forhånd har «avtalt» (Qvortrup 2000:295).
Qvortrup definerer tillit slik: Tillit er den forventning at den andre vil forvalte sine handlingsmuligheter på basis av den personlighet som vedkommede allerede har fremlagt og gjort sosialt synlig. (Qvortrup 2000:295).
Tilrettelegger og bruker er derfor tillitsverdige om de bekrefter det de tidligere bevisst eller ubevisst har meddelt om seg selv (Luhmann 1999:81).

Utfordringen
Idealene i forhold til forståelsesrammene som her er presentert må ikke kuliminere i en rettighetstankegang. Det er ikke nok, men rettighetene er en forutsetning for videre arbeid. Rettighetene som må lovfestes bør gi som resultat et tjenestetilbud som tar høyde for den enkelte tjenestemottakers drømmer, ønsker og behov. Rustet for fritid har blitt et målrettet tilbud for å møte enkeltpersoners behov når ønsket er å bli medlem i en helt vanlig fritidsaktivitet. En stor utfordring i dette arbeidet er å virkeliggjøre reelle valgmuligheter for den enkelte.

Litteratur

KNEER, G., NASSEHI, A. 2002: Niklas Luhmann – introduktion til teorien om sociale systemer.

KRISTIANSEN, K., 1994: Normalisering og verdsetjing av sosial rolle. Kommuneforlaget.

LUHMANN, N., 1999: Tillid – en mekanisme til reduktion af social kompleksitet. Hans Reitzels forlag.

MIDTSUNDSTAD, A., 1992: "Voksenkontaktord-ningen – en målstyrt tiltaksmodell". Barnevernspedagogen nr. 3.

MIDTSUNDSTAD, A., 1998: "Men hvordan er fritiden?" Embla nr. 9.

MIDTSUNDSTAD, A., 2000: "Fritid med bistand". SOR-rapport nr. 1.

MIDTSUNDSTAD, A., 2003: "Bedre fritid, bedre liv". Embla nr. 5.

MIDTSUNDSTAD, A, 2004: Tillit – en forutsetning i inkluderingsarbeid overfor funksjonshemmede på ordinære fritidsarenaer. Paper presentert på 1. nasjonale konferanse om forskning om funksjonshemmede. Lillehammer.

MIDTSUNDSTAD, A., 2005: "Stian vil kjøre trail og Knut vil være med på bowling". En metode for inkludering av barn og ungdom. Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr. 1.

NOU 2001:22: "Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer".

SANDVIN, J. T., 1993: "Fra normalisering til sosial integrasjon". Sandvin (red): Mot normalt ? Omsorgsideologier i forandring. Kommuneforlaget.

SOLDAL, K. A., 2003: Støttekontakter. Soveputer eller ressurser i velferdstaten? Fagbokforlaget.

St. meld. nr. 40 (2002-03): "Nedbygging av funksjonshemmende barrierer". Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.

WOLFENBERGER, W., 1999: Conluding reflections and a look ahead into the future for Normalization and Social Role Valorization.

I FLYNN R. J., OG LEMAY R. A. (red): A Quarter-Century of Normalization and Social Role Valorization: Evolution and Impact. University of Ottawa Press.

QVORTRUP, L. 2000: Det hyperkomplekse samfund. Gyldendal Dansk Forlag.

Arbeidsprosessen i Fritid med Bistand - FmB

1. Uforpliktende informasjonsmøte.

2. Kartlegging av drømmer, interesser, ønsker og erfaringer.

3. Kartlegge aktuelle fritidsaktiviteters innhold.

4. Gjøre et valg av fritidsaktivitet.

5. Lage en plan for inkluderingen hvor forventninger avklares.

6. En person i fritidsaktiviteten får oppgaven som tilrettelegger.

7. Tiltaket evalueres jevnlig.