Jeg er glad for at Randi Reese i sitt svar på min kritikk (Fontene 28.11.09), skriver at vi alle må bidra til å skape takhøyde for den utdanningspolitiske debatten i FO. Jeg deler fullt ut hennes mål om at FOs nye utdanningspolitikk ”blir et fargerikt og slagkraftig dokument”. Dette er viktige signaler til FOs medlemmer, seksjonsråd, representantskap og avdelinger om at vi fram mot kongressen kan diskutere våre tre profesjoner og velferdsarbeidernes videre utvikling med liv og ikke minst lyst.

Det er også bra at vi begge kan være enige om at vi ikke helt har lykkes så langt, og at diskusjonen i alle fall har blitt opplevd som farlig i AU, seksjonsråd, enkelte avdelinger og landstyret. Rammene for diskusjonen vår er skapt av oss, og vi må alle ta ansvar for å engasjere organisasjonen og medlemmene. Som forbundsleder for tre profesjoner og velferdsarbeidere har Randi Reese et særlig stort ansvar for at det skjer på en måte som gir alle rom.

I saksframstillinger, vedtak i landstyret, og diskusjoner som dette utøver vi begge makt. Vi legger premissene for hva vi skal snakke om, og ikke minst for hva vi eller seksjonsrådet for barnevernspedagoger har lov til mene. Flere har lurt på om seksjonsrådets vedtak har brutt med FOs prinsipprogram. Som du selv skriver, skal landsstyret og kontrollkomiteen ta stilling til hvor fri rolle seksjonen skal ha frem mot kongressen. Her har vi så langt vært uenige. Jeg mener grunnideen med FO er at spørsmål om profesjonens utvikling og utdanningspolitikk skal drøftes, utvikles og bestemmes i seksjonene av profesjonens medlemmer. Jeg har ikke tilstrekkelig kompetanse til å mene noe om vernepleiernes eller sosionomene utfordringer, selv om vi alle er del av FO-familien.

Tvillingfagene sosialt arbeid og sosialpedagogikken og tvillingprofesjonene barnevernspedagoger og sosionomer er i nær familie. Det innbærer at vi har overlappende kunnskapsområder og arbeidsområder (felt). Dette skaper utfordringer og interessemotsetninger, men det er for meg først og fremst berikende. Jeg har lært mye av gode sosionomkolleger og av sosialt arbeids teori. Jeg kan mene mye om hva som er lurt for sosionomer, men er likevel sikker på at sosionomer som profesjon selv er i stand til velge sin vei videre. Jeg opplever dessverre ikke den samme tilliten andre veien. Når sosionomene er i flertall og sier at alle sosialarbeidere må stå sammen i utdanningspolitikken, blir jeg bekymret for mitt rom til utvikle min profesjon. Når sosionom og tidligere forbundsleder Oddrun Remvik sier at vi må diskutere å slå sammen våre profesjoner, og Mimmi Kvisvik, seksjonslederen for sosionomene, gjentar det i rundbordsdiskusjonen i Trondheim, blir jeg svært bekymra for ideen om en felles utdanningpolitikk. Det er underlig at Mimmi Kvisvik som mener at barnevernpedagogene ikke selv har autonomi til å ønske en lengre utdanning, selv synes hun står fri til å ta opp sammenslåing av FOs profesjoner.

Vi går mot en ny kongress der vi har muligheten til å skape noe nytt sammen. Diskusjonen om hva som er FOs politikk blir i det perspektivet meningsløs. Formuleringer som at: ”Fram til nå har FO hevdet at det er først og fremst svikt i rammebetingelsene på arbeidsplassene og ikke svikt i yrkesutøverens kompetanse når tjenestene ikke er faglig gode” er i kongress-perspektivet ikke lenger så farlige. Men formuleringen er ikke sann. Landstyret har ved sin tilslutning til NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet - kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning (Befring utvalget), sagt at det er mangler i sosionomers og barnevernspedagogers kompetanse.

Det som er farlig ved ”rammebetingelse”- og ”gatas mastergrad”-argumentasjonen, er at den bygger opp under konflikten mellom akademia og praksis. Sosionomene jeg jobber sammen med i BUP-feltet og jeg, opplever at våre tvillingfags store utfordring er at vi er dårlige til å språkliggjøre og å synliggjøre vår praksis og vårt kunnskapsgrunnlag. Vi blir lett stille om våre fags kunnskapsgrunnlag i møte med andre profesjoner. Kravet om medisinsk reduksjonistisk evidensbasert praksis bryter f. eks med kunnskapsgrunnlaget i sosialt arbeid og i sosialpedagogikken (Vika og Jørgensen, 2009). Vi glemmer å løfte fram systemteorier som er en felles metateori for oss som peker på at ”alt henger sammen med alt”. Da er det vanskelig å stå i mot kravet om at sosialt problem som adferdsvasker skal forstås på en måte og gis en evidensbasert løsning. Det er også godt dokumentert at barnevernsfeltet er gode på beskrivelse og konklusjoner, men dårlige på drøftinger og avveininger i mellom observasjoner og konklusjoner. En nylig publisert masteroppgave i sosialt arbeid peker på at vi gjennom tause selvfølgeliggjøringsprosesser mister våre begreper om teori. Den fører også til skadelig konflikt mellom ”den dyktige praktiker” og ”teori-fiffen” (Hoel og Rønnild, 2009) Dette stemmer godt med min bekymring for at tvillingfagene er dårlige på å utrykke sine profesjoners teori, kunnskapsgrunnlag og begrensninger. Det er stor utfordring i dagens ”kunnskaps” samfunn. Vi må derfor både ta praksis-sjokket, og teori/kunnskaps-sjokket på alvor.

Vi må styrke grunnutdanningene gjennom bedre finansiering, mer gruppe- og praksisbasert læring, og økt evne til kritisk refleksjon over både kunnskapssyn og egen teori og praksis. Veiledet praksis som turnus, blir i dette perspektivet viktig. Jeg tror vi også bør gjøre vår grunnutdanninger lengre, og mener at barnevernpedagogutdanningen må bli fire år på linje med lærerne. Randi Reese problematiserer at hun ikke kan jobbe lønnspolitisk og samtidig jobbe for lengre utdanning. Det virker historieløst. For ca. 30 år siden økte vi utdanningen med et år, med den eneste lønnsmessige følgen at alle to-åringene raskt ble behandlet og lønnet som 3-åringer. Denne lønnspolitiske effekten er naturlig å forvente også 30 år senere om utdanningen på ny skulle bli utvidet med et år.

Minst like viktig er det at vi må sloss for at mange flere av oss får muligheten til å ta mastergrader (og noen dr. grader) som er profesjonsrettet og videreutvikler vår praksis og kunnskapsgrunnlag. Sosialt arbeid er den eneste masteren som så langt gjør dette. Masteren gir ikke undervisning i sosialedagogikk eller barnevernspedagogenes barnefaglige og barnevernfaglige kunnskapsgrunnlag. Vi kan ta masteren og selv ta ansvar for å skrive om vår faglighet. Derfor er en nye master i barnevern en gylden anledning for barnevernspedagoger til få en profesjonsrettet master som er naturlig for oss. Den skal selvfølgelig være åpen for sosionomer, vernepleiere og andre som vil fordype seg i arbeidsfeltet utsatte barn og unge. At vernepleierne også trenger en profesjonsrettet master er for meg en selvfølge. FO må ikke hindre barnevernspedagogene i å bruke en gylden mulighet. Vi trenger rom og støtte i FO-familien. En utfordring til forbundsleder Randi Reese er å følge opp landsstyrets positive vedtak. Å styrke barnevernspedagogenes faglige utvikling, er ikke undergravende for sosionomenes profesjon. Det er ”nok sosiale problemer” til oss alle!

Vi tar saksbehandlingsdebatten i landstyret. Vi er sikkert enige om at sakspapirer bør komme i god tid, og at alle fagkonsulentene med ansvar for profesjonene bør få innsyn og rom til sikre at profesjonens perspektiver blir ivaretatt. Vi kan kanskje til og med dele et hårete, langsiktig mål om at masterutdanning blir det naturlige nivået for tvillingprofesjonene, selv om de som ønsker kan klare seg med en bachelor på 3 eller 4 år. Det jeg vil utfordre vår felles forbundsleder på, er om seksjonen (profesjonene) kan få lov til å utforme sin utdanningspolitikk i tråd med profesjonens behov, og med ha ulike mål dersom de kommer frem til det? Den felles politikken må dreie seg om det barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleier og velferdsarbeider faktisk er enige om. Jeg tror dette er en forutsetning for at vi skal kunne få en god diskusjon som ikke preges av makt og dominans, men av respekt, glede og gjensidighet. Jeg tror ikke at det er så vanskelig for verden utenfor FO å forholde seg til at barnevernspedagoger, vernepleiere, sosionomer og velferdsarbeider mener ulikt om sine egne utdanninger. FO som helhet skal fronte både det unike og de vi er helt enige om. Internt har vi klart å gjøre forskjellen farlig. Det kan vi velge å slutte med, ved å gi rom for hverandre. Da kan det bli spennende og gøy å diskutere utdanningspolitikk, forskjeller og våre ulike tyngdepunkt. For å si det med sosionomen og familieterapeuten Lynn Hofmann. La oss legge makt og kontroll bak oss!

Av Olav Sanness Vika, landstyrerepresentant, Vestfold og barnevernspedagog.