For noen dager siden hevder en barnevernpedagog fra landsstyret og tre fra seksjonsrådet for barnvernpedagoger at forbundslederen legger lokk på den utdanningspolitiske debatten. For oss som nå følger det som foregår fra utsiden, virker dette som en merkelig konklusjon. Reportasjer i Fontene og protokoller fra LS, viser at utdanningspolitikk har vært tema på alle LS-møter de to siste årene. Høstens spennende bokprosjekt mellom FO og Universitetsforlaget; Barnevernpedagog, sosionom, vernepleier – utvalgte temaer, må også leses som et initiativ fra forbundets side om å styrke den utdanningspolitiske debatten innenfor egne rekker.

Helt siden FO ble stifta i 1992 har det i perioder vært strid om hvordan spesifikke profesjonsspørsmål bør behandles. Det er heller ikke nytt at ulike ordninger og forskjellige syn knyttet til kompetanseutvikling skaper debatt. På kongressen i 2002 var det sterke krefter i gang for å harmonisere godkjenningsordningene fordi ulike krav skapte uheldige skiller i praksisfeltet og vansker i tilsettingssaker. Det er derfor med undring vi nå konstaterer at seksjonsrådet for barnevernpedagogene mener det er helt uproblematisk at en yrkesgruppe går inn for 5-årig grunnutdanning mens de to andre holder på 3 pluss 2. Vi synes også det er merkelig at dette standpunktet ikke ser ut til å ta hensyn til Bolognaprosessen og dagens etablerte gradsstruktur for høyere utdanning.

Seksjonsrådet for barnevernpedagogene sier de vil utvikle faget sitt. Dette er både legitimt og viktig, men i denne sammenhengen er det vanskelig å få tak i hva barnevernpedagogene vil utvikle. Det vi derimot oppfatter, er at de går inn for 5-årig grunnutdanning fordi barnevernet krever kompetanse som følger av 5-årig grunnutdanning. FO har i flere år sagt at det er arbeidsoppgaver innenfor flere praksisfelt som fordrer sosialfaglig/sosialpedagogisk utdanning på master- og ph.d- nivå. Som følge av dette er det i tarifforhandlingene arbeidet for å etablere stillinger med slike kvalifikasjonskrav, og å få på plass lønnsstrukturer som ivaretar denne kompetansen. Samtidig er det ingenting som tyder på at alle arbeidsoppgaver er av en slik karakter, eller at økt utdanningslengde besvarer alle utfordringer i den konkrete yrkesutøvelsen for barnevernpedagoger, sosionomer eller vernepleiere.

Barnevernet er heller ikke barnevernpedagogenes fag. Vi oppfattes nok ikke som meningsberettiget til å definere barnevernpedagogenes fag, men så lenge vi satt i FOs ledelse var det sosialpedagogikken som var definert som barnevernpedagogenes profesjonsfag. Alle de tre profesjonene i FO henter som andre profesjoner kunnskap fra mange ulike disipliner som også er mangfoldige når det gjelder teori og metoder, i tillegg til de særegne profesjonsfagene sosialt arbeid, sosialpedagogikk og miljøarbeid, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid. At profesjonsfagene også er mangfoldige, og ikke alltid avgrensbare mot andre fag, gir grunnlag for spennende utviklingsorientering.

Profesjonsforskning tyder på at sosialarbeiderstudenter i større grad enn for eksempel lærer- og sykepleierstudenter oppfatter profesjonsfagene som integrerende og som en kilde til å skape meningsfulle sammenhenger i studiene. For å skape gode profesjonsutdanninger trengs det også bevissthet om og metoder for koplinger mellom undervisning og forskning. Forskningsbasert undervisning bidrar til å forberede studenter på en kompleks verden der sammenhenger er innfløkte, og der forståelse for hvordan kunnskap skapes og formidles blir helt sentralt. Praksisstudiene skal kople teoretisk kunnskap og ferdighetstrening til praktisk handlingskompetanse. Vi snakker om kreativitet, evne til selv å formulere problemstillinger, etisk og moralsk bevissthet, selvstendig tenkning og kvalitetssikring av eget arbeid.

Ingen av profesjonene i FO må parkere debatten om utdanningslengde. Men utdanningens lengde, må sees i sammenheng med innhold og hvordan profesjonskvalifisering foregår. Det finnes ingen enkle løsninger på overgangen fra utdanning til yrkesliv. Ingen er klare til å løse alle oppgaver i praksis enten utdanningen er 3-årig eller 5-årig. Derfor må kvalifiseringen fortsette i yrkeslivet. Der har FO gjennom godkjenningsordningene bidratt til gode modeller og også stimulert mange til videre kvalifisering. Vi vil også framheve FOs arbeid for å få etablert relevante masterstudier og ph.d-programmer for alle tre profesjoner samt initiativene for å skape nye modeller for samarbeid mellom utdanning, forskning og praksis.

Barnevernet er en velferdstjeneste som krever bred og flerfaglig kompetanse. Barnevernet er som andre velferdstjenester, avhengig av spesialisert og teoretisk kunnskap, men barnevernet trenger ikke i yrkesutøvere som bygger barrierer mot andre yrkesgrupper og tjenester. Barnevernet trenger generalister og spesialister fra flere faggrupper. Framfor alt trenger barnevernet profesjonsutøvere som tilegner seg og opprettholder et utenfrablikk på sin egen praksis. Tidligere ”eide” barnevernpedagogene barneverninstitusjonene, vernepleierne ”eide” helsevernet for psykisk utviklingshemmede og sosionomene ”eide” sosialkontorene. Omfattende velferdsreformer har både avviklet og reorganisert tidligere tjenester. Faggrenser er bygd ned og i de nye tjenestene tilbyr FOs profesjoner lik og ulik kompetanse til beste for brukerne.

Vi oppfordrer konfliktmakerne til å legge ned våpnene, avblåse profesjonskampen – og heller bidra til livskraftig profesjonsbygging. Det konfliktmakeriet vi er vitne til nå, er ødeleggende for FO som organisasjon og utmattende for de som er valgt til å ivareta viktige oppgaver for fellesskapet.

Ingri-Hanne Brænne Bennwik og Jorunn Vindegg