Modige Marianne

Tekst: Mia Paulsen

Foto: Werner Juvik

Fram til nylig har Marianne Mjaaland manglet en negl på stortåa. Hun løp av seg tåneglene på den ene foten i Nordmarka maraton for snart to år siden. Hele kroppen gjorde vondt da hun datt ned i lyngen etter gjennomført løp. Aldri hadde hun løpt maraton før.

– Jeg hadde en venninne som løp mest på bar, men så endret hun livsstil og jeg fikk vite at hun hadde løpt New York Marathon. Hvis hun kan, så kan jeg også, tenkte jeg.

Marianne Mjaaland hadde løpt gjennom løypa en gang, og startet i mosjonsklassen sammen med folk med barnevogn, skikkelig pinlig etter hennes mening. Etter hvert ble det mer vondt enn pinlig. «Vondt er godt» gjentok hun for seg selv. Men det viste seg at vondt var vondt.

{f3}

Salaten knaser mellom tennene mens Marianne Mjaaland forteller om løypa, skogen, finværet og løftet de siste meterne da det stod folk og heiet.

Hun hadde tenkt at det umulig kunne være like vondt som å føde, for hun har fem fødsler på samvittigheten, fire av dem tunge og vanskelige. Historien om at de ble fem handlet nettopp om det, at det var så tungt, så hun måtte bare fortsette til hun kunne det. Men selv om nummer fire gikk greit og kunne skje hjemme, stoppet hun ikke før hun hadde fått fem.

– Med ham holdt det på å gå galt. Mannen min, som er kirurg, mente jeg burde ta keisersnitt. Barnet var over fem kilo og 61 cm lang. Men jeg hadde nettopp lest et intervju med en kirurg som uttalte at alle kvinner burde ta keisersnitt slik at de ble mer delikate nedentil. Jeg satt og skrev på et debattinnlegg og skulle i alle fall ikke ha keisersnitt.

Arven fra Berg

Mjaaland er feminist og politisk radikal helt siden videregående skole på Berg i Oslo. Tenåringsjenta Marianne ville inn på Oslo Katedralskole, Katta, men der var det for mye m-l-politikk for hennes kristne far og mor. I stedet kom hun inn på Berg. Far hadde ikke fått med seg at det også der var et aktivt radikalt miljø. Ungjenta engasjerte seg og ble praktiserende feminist for resten av livet. Hun har fortsatt kontakt med kvinnegruppa på Berg.

Marianne Mjaaland strekker seg til det ytterste, langt ut av komfortsonen og inn et sted det gjør vondt. Flere ganger i livet har hun gått så tydelig ut mot mangler i arbeidsfeltet sitt at hun har måttet ta pause og gjøre noe annet. Da hun begynte på spesialisering i psykiatri i 2002 var det etter en slik pause. Hun hadde måttet slutte som kirurg i Tromsø etter faglige uenigheter og deretter jobbet som journalist, byråkrat, bedriftslege, født et barn og skrevet tre bøker.

I boka om psykiatrien kritiserer hun friskt med bakgrunn i sin erfaring både fra sykehus og DPS (distriktspsykiatrisk senter).

Hennes fersking-spørsmål da hun begynte spesialisering ved Lier sykehus ble møtt med hersketeknikker som egget henne til å stille flere spørsmål. Også på Lier sluttet hun plutselig.

LIER SYKEHUS: Et av de gamle asylene. Her hadde Mjaaland sin første jobb som psykiater. mange av bygningene står for nedfalls.

Werner Juvik

– Et svik mot de sykeste

Marianne Mjaaland spør seg om tvangen og medisinene som hun forskrev virkelig var nødvendig, og mener det er et svik at så mange sengeplasser for de sykeste er blitt borte. Ved Drammen DPS, der hun nå jobber, ble sju senger fjernet i 2013. Mer er i emning.

DPSene bør rette seg mer mot de med alvorlige lidelser, mener hun. Depresjoner og angst er ikke nødvendigvis det som skal prioriteres.

– At fastleger sykmelder folk for at de skal gå i terapi, er noe av det dummeste jeg vet. Angst og depresjon er en del av et normalt liv. Det kan være perioder når man strever. Å jobbe virker normaliserende.

Mjaaland er kritisk til både psykologer og høyskoleutdannede i psykisk helsevern. Hun sørget for å avslutte gruppeterapi-tilbudet ved Drammen DPS. Tilbudet hadde utspilt sin rolle og var ikke nødvendigvis egnet for de med størst behov, mener hun.

At fastleger sykmelder folk for at de skal gå i terapi, er noe av det dummeste jeg vet. Angst og depresjon er en del av et normalt liv.

Ingen sosionomer igjen

Drammen DPS er en bra arbeidsplass, synes Marianne Mjaaland. Hvis hun hadde lest Fontene, ville hun visst at vi skrev om fjerning av høgskolestillinger ved Drammen DPS for noen få numre siden.

Den siste sosionomen som sluttet ved Drammen DPS, og som vi intervjuet, er takket i etterordet til boka hennes.

– Mener du at sosionomer og andre høgskoleutdannede ikke har kompetanse til å jobbe ved DPSene?

– Det er formaliserte krav til hvem som kan utrede nye pasienter og vurdere selvmordsrisiko. Høgskoleutdannede har ikke formell utredningskompetanse. Det er upraktisk å ha en som utreder og en annen som behandler. Det har vært en sår prosess, sier psykiater Mjaaland.

Hun har jobbet sammen med både sosionomer og andre høgskoleutdannede som hadde terapeut-funksjon. Men hun stiller spørsmål ved nytten når sosionomer ikke vil jobbe sosionomfaglig.

Sosionomene er gode på arbeid og økonomi, som er viktige perspektiver etter Mjaalands mening. Men dette er alle behandlerne opptatt av nå, mener hun.

Det er upraktisk å ha en som utreder og en annen som behandler.

Skriver om egen lidelse

Psykiateren har selv erfaring som pasient. Nå har hun diagnosen bipolar affektiv lidelse type 2 og går som regel med medisiner i lomma.

– Det er ikke det samme som klassisk manisk depressiv. Men jeg har vært hypoman og frykter maniene. Du kan gjøre mange dårlige valg og svir fort av et liv på en mani, så man trenger beskyttelse. Mannen min er til hjelp, han kjenner meg.

Mjaaland er nå gift for andre gang med den samme mannen. Han er far til alle barna og det er han av de to som tar seg mest av de fem barnebarna.

– Jeg mener ikke at alle dumme valg skyldes sykdommen. Men jeg har kjent at det kan ta av, jeg jobber og jobber, det blir litt for mye. Da blir jeg redd og prøver å roe det ned. Det har blitt litt bedre med årene.

Fem barn, doktorgrad, allsidig yrkeserfaring som politisk aktiv kirurg, forsker, anestesilege, journalist og forfatter av fire bøker.

– Er det symptomene dine som har gjort det mulig for deg å klare det du har klart?

– Jeg tror det er litt både og. Jeg har mye energi og stor arbeidskapasitet, er interessert i mange ting og påtar meg gjerne ansvar. Men det kan bli litt mye, og jeg merker det kanskje ikke før det tipper over.

Forfatteren George Eliot skrev: Smerten blir ikke et onde før den overvinner oss.

TUNGT: Å vite at en selv har en slags psykiatrisk hemmelighet og samtidig jobbe i feltet er både og. Nå har Marianne Mjaaland valgt åpenhet.

Werner Juvik

Som barn og tenåring hadde Marianne Mjaaland lange perioder hvor hun ikke orket å gå på skolen. Hun har ikke noen klar diagnose fra den gangen, noen sa depresjon. Moren, som selv var deprimert, sørget for at Marianne fikk store doser medisiner. Det var Aporex, Paralgin forte, Fluanxol og Vival: smertestillende, beroligende og anti-psykotiske midler. I praksis var hun narkoman.

– Det skjedde i beste hensikt. Men man blir nummen, som en zombie.

Da hun kom til psykiatrisk behandling i begynnelsen av 20-åra, trappet hun ned selv.

– Er du bitter på din mor for dette?

– Jeg har bebreidet mor for mange ting. Som eldst med en deprimert mor var det jeg som måtte ta ansvar hjemme. Men en treåring, som jeg var, er ganske liten. Mor, som var lærer, var hjemme med barn i ti år og tålte det ikke. Da hun endelig begynte å jobbe, lå jeg der som en stor tenåringsbaby på sofaen. Jeg forstår henne, men det betyr ikke at jeg ikke holder det mot henne. Det er kanskje urimelig, men slik er det. Hun er nå 85 år, og jeg er mer forsont med henne i dag.

Valgte å tåle åpenhet

Marianne Mjaaland har valgt en usedvanlig åpenhet som rokker ved psykiaterens tradisjonelle autoritet. Det vet hun godt. En nær venn advarte sterkt mot å gjøre det.

Jeg løfter dem fram. Da må jeg selv tåle å være meg. Å ikke alltid være på den riktige siden av sprøytespissen.

– Dette er ikke noe å skilte med i jobb-sammenheng. Men jeg skriver om mennesker med atskillig større livsproblemer enn meg selv som har sluppet meg inn i sine liv. De har vist meg tillit, og jeg prøver å skrive om dem på en respektfull måte.

– Jeg løfter dem fram. Da må jeg selv tåle å være meg. Å ikke alltid være på den riktige siden av sprøytespissen. Jeg viser fram det ikke-perfekte, min sårbarhet. Så håper jeg ikke jeg tar for stor plass i boka. Mine lidelser er små i forhold til andres.

Tåle, et kjerneord for Marianne Mjaaland. Å tåle er innvevd i det hun kaller samaritan-komplekset, å ville hjelpe selv når det tilsynelatende ikke har så stor effekt, det hun gjør. Det har blant annet brakt henne tilbake til Afghanistan, et land hun bodde i som barn da faren jobbet for FN. To ganger reiste hun til Sovjet-okkuperte Afghanistan for Afghanistan-komiteen. Første gangen skulle hun egentlig sjekke opp et skoleprosjekt, og hadde med seg en slump penger til skolen. I stedet endte hun opp med å sykle rundt på landsbygda ikledd mannsklær for å gi legehjelp til landsbykvinner med medisiner innkjøpt i basarene i Peshawar, Pakistan. Hver morgen måtte hun forflytte seg for å unngå bombene.

– Det var litt i overkant. Ikke et enkelt valg, og jeg vet ikke om jeg synes det er så bra nå. Det var på grensen av hva jeg tålte.

mia.paulsen@lomedia.no