Siv Oltedal, Ingrid Djuvik Overskeid og Heidi Lie Eriksen

Universitetet i Stavanger

Situasjonen på Cuba er fortvila. Fleire snakkar om at det er ein «polycrisis»-situasjon, med mange samtidige kriser. Folk flytter frå landet; særleg dei unge. Det er ekstrem fattigdom og mangel på varer.

Innan sosialt arbeid har det vore samarbeid mellom Norge og Cuba sidan 2003, då nåverande Nord universitet i Bodø oppretta kontakt med sosiologiavdelinga ved universitetet i Havanna. I 2004-2005 var Angela Peña student ved «Master in Comparative Social Work» i Bodø. Ho og Siv Oltedal var dei første leiarane for NORPART-prosjektet «Cuban and Nordic Welfare» mellom universiteta i Stavanger og Havanna. Seinare overtok Heidi Lie Eriksen og Niuva Ávila Vargas desse leiarposisjonane. Nyleg, 17-22 november 2025, drog vi seks fagtilsette ved Universitetet i Stavanger til Havanna på avslutningsseminar for prosjektet.

Som turistar på Cuba besøkte vi restaurantar med god mat og fantastisk levande musikk. Folk er vennlege og det opplevast trygt å gå i gatene med fallferdige hus i gamal flott stil. Nytt denne gongen var at det er mykje søppel i gatene, som militæret tidlegare hadde blitt sett til å rydde opp i. Vi såg gravemaskin og søppelbil som vi får håpe fortset med ryddinga. Orkanen hadde herja mange plassar på Cuba, men ikkje i Havanna – denne gongen.

Vi besøkte også institusjonar i Havanna, der 17 studentar så langt har hatt sin praksis i sosionom- eller barnevernspedagogutdanninga. Medan sosialt arbeid i Norge i hovudsak skjer i ein-til-ein relasjonar mellom brukar og sosialarbeidar, blir sosialt arbeid på Cuba stort sett utført i grupper og som samfunnsarbeid. Ein plass var i det fattigaste området i Havanna, der studentar var med på bevisstgjeringsarbeid slik at folk mobiliserte eigne krefter for å redusere sosiale problem slik som vald i nære relasjonar og rusproblematikk. Den andre plassen var eit tidlegare kloster, der dei arbeidde både med barn og eldre. Norske studentar fekk gode tilbakemeldingar fordi dei var engasjerte, kreative og flinke til å vise innleving og knytte band med folk – trass i språkutfordringar.

Det er mykje å sette seg inn i for dei norske praksisstudentane, både i form av å tilpasse seg ein ny kultur, lære eit nytt språk og utøve sosialt arbeid i ein ganske så annleis kontekst enn her til lands. Det er også utfordrande å oppleve fattigdom på nært hald og få erfaring med etiske dilemma når iverksetting av barns menneskerettar er annleis enn i Norge. Erfaringar med praksis på Cuba kan føre med seg gode refleksjonar rundt eiga profesjonsrolle, samt sette i gang kreative måtar å kommunisere på. Desse eigenskapane vil òg vere nyttige å ha med seg i det norske sosialfaglege feltet. I ein velferdsstat under press kan ein lære frå andre om korleis det kan tenkast nytt og kreativt. Praksis på Cuba gir studentane innblikk i at menneske som har få materielle ressursar treng nettverk og hjelp frå andre. All denne nye erfaringa og kunnskapen viser verdien av internasjonalt samarbeid.

I NORPART-perioden 2019-2025 har ein samarbeidd om studentutveksling, faglege seminar og samskriving av akademiske tekstar. Dei to første masterstudentane frå Cuba kom til Stavanger i 4. mars 2020 og så blei Norge Covid-stengt. I studentkollektivet utvikla dei eit fellesskap med dei andre internasjonale studentane, noko som kom godt med fordi første fly tilbake til Havanna gjekk i november 2020. Totalt har 20 masterstudentar og fem doktorgradsstudentar vore på semesteropphald i Stavanger gjennom prosjektperioden.

Cubanarar er kritiske til situasjonen i landet sitt og uttrykker dette. 90 prosent av folket er misnøgde med styresmaktene. USA har terrorlista Cuba og det er sanksjonar på dei som samarbeider med landet. Likevel er det ikkje slik at folk skuldar alle vanskane i landet på denne problemskapande naboen. Er det blitt meir ytringsfridom på Cuba? Nei, kanskje ikkje det, men folk er nå så desperate at dei tek større risiko. Framleis er det fleire hundre politiske fangar. Det har skjedd ei endring ved at ein offisielt viser at det er store problem, som når det gjeld energisituasjonen. Det at Universitetet i Havanna nyleg har starta opp med sosialarbeidarutdanning, kan også tolkast som ei anerkjenning av at det er sosiale problem på Cuba. Sosialfagleg arbeid på Cuba i dag består av mykje byråkratisk arbeid, som å fylle ut skjema, medan det er for liten plass til faglege skjønnsvurderingar og etiske refleksjonar. Samstundes har sosialarbeidarar den siste tida arbeidd for å definere seg sjølv og bygge sin profesjonsidentitet.

Det generelle biletet er at folk er i ferd med å mista trua på framtida. Før Covid var gjennomsnittsinntekta på 2-300 dollar i månaden, nå er den på 15-20 dollar. Den eine av oss, Siv, var første gong på Cuba i 2003, og både då og nå i 2025 seier dei at hus-situasjonen er det største sosiale problemet på Cuba. Det er mangel på hus, slik at dei bur mange på små areal. Å bu så tett oppi kvarandre hjelper heller ikkje mot den aukande mosquito-smitten med Denguefeber og Chikungunya. Det same gjeld mangel på sanitærprodukt, som såpe og desinfeksjon.

Mange seier at situasjonen kanskje er verre i dag enn i «den spesielle perioden» på 90-talet då det blei økonomisk krise når Russland trekte seg ut. Då hadde ein Fidel Castro som gav folk visjonar og tru på at dei kunne klare dette. Folk spør seg, «kor ligg makta i Cuba i dag?». Kommunistpartiet har problem med å rekruttere folk til ulike posisjonar, det er ein president som er utydeleg og det mektige militæret har eldre leiarar. Tidlegare leiar for det militære Raul Castro på 94 år hadde trekt seg tilbake, men var nå å sjå i nasjonalforsamling i samband med den spente situasjonen mellom USA og Venezuela.

Kor ligg håpet på Cuba i dag? Det ser ikkje ut til å vere ein aktiv politisk opposisjon. Folk vi snakka med trur at endringa må skje gradvis og at det er risikabelt om det skulle skje ei total omvelting i samfunnet. Det området som kan definerast som ein framgang er at det har blitt fleire små og mellomstore private bedrifter. Det blei referert at å stoppe privatiseringa på Cuba, var som å forsøke å få «tannkremen tilbake att i tuben». Samstundes blei det nemnt at privatiseringa har skapt større kontrast i samfunnet mellom fattig og rik. Dermed er det noko ulike oppfatningar om auka privatisering er berre positivt.

Medan Cuba slit på fleire område, er det likevel inspirerande å møte håpefulle cubanarar i feltet som jobbar for å betre enkeltmenneske sin livssituasjon. Sjølv om det har blitt uttrykt at politiske makro-endringar må skje for at Cuba verkeleg kan endre seg, må ein ikkje gløyme at verdifulle endringar kan skje – òg på mikronivå. Det gir også håp at dei kritiserer situasjonen. I denne kampen for fridom og betre levevilkår må vi vise solidaritet med våre internasjonale kollegaer.

Linn Andrea Foss

Barne- og ungdomsarbeider i omsorgsbolig

Du kjenner vakta i kroppen lenge etter du har gått hjem

Det finnes vakter som setter seg i musklene.

Og så finnes det vakter som setter seg i sjela.

De vaktene du fortsatt kjenner i brystet når du drar nøkkelen ut av døra hjemme.

De som får deg til å puste litt for tungt, litt for raskt, litt for stille, fordi kroppen ikke helt har skjønt at nå er du trygg.

Det er de vaktene ingen ledelse spør om.

De vaktene ingen statistikk måler.

De vaktene som bærer hele sannheten om omsorgsyrker:

Dette er arbeid som rister i deg.

Som tar plass i deg.

Som du aldri helt får ristet av deg.

Vaktene som starter før du har hengt av deg jakka

Du går inn døra og kjenner det før du har rukket å komme inn i rommet:

Stemningen, trykket i lufta, noe urolig, noe spent, noe rått.

Du vet at du må være roen før du vet hva som har skjedd.

Kroppen din går inn i et modus du ikke har bedt om, men som jobben krever.

Blodtrykket ditt stiger litt.

Du kjenner skuldrene heve seg én millimeter.

Du kjenner pusten bli flat.

Du vet:

I dag kan alt skje.

Og likevel går du inn.

Situasjonen du håndterer uten at noen skjønner hva det gjør med deg

Et blikk som sier mer enn ord.

Uroen som bygger seg opp.

Et rop.

Et slag i veggen.

En kropp som stivner.

En du må nå før det er for sent.

Du regulerer.

Du de-eskalerer.

Du prater rolig selv om hjertet banker som en hammer.

Du står nær nok til å hjelpe, langt nok unna til å være trygg.

Du er deres trygge punkt når du selv ikke har noe å lene deg på.

Ingen hører stemmen i hodet ditt:

Bare pust. 

Bare hold roen. 

Bare stå her litt til.

Ingen ser at knærne dine skjelver så vidt etterpå.

Ingen vet at du går på do i to minutter for å hente deg inn fordi ingen andre kan ta over.

Vakta fortsetter. Kroppen din gir ikke beskjed, den tar den imot.

Du går videre til oppgaver mens du fortsatt har adrenalin i blodet.

Ingen pause.

Ingen tid.

Ingen som spør: «Gikk det bra med deg?»

For det gjorde jo det.

For alle andre.

Bare ikke helt for deg.

Hjertet ditt henger litt igjen i rommet du forlot.

Tankene dine surrer uten å lande.

Du er fysisk tilstede, men kroppen er i beredskap.

Den slipper ikke.

Ikke ennå.

Og så kommer kvelden. 

Den delen ingen ser.

Det er når du sitter i bilen.

Det lille sekundet før du starter motoren.

Stillheten.

Den tunge.

Du kjenner det i brystet.

En trykkende rest av en vakt du ikke helt fikk avsluttet i kroppen.

Du drar hjem og fungerer på autopilot.

Smiler.Lager middag. Tar en dusj.

Men inni deg suser det fortsatt.

Når du legger deg, lukker øynene og kjenner at kroppen gjør små rykk , det er ikke søvn som kommer.

Det er jobben.

Som fortsatt sitter i nervesystemet ditt.

Og likevel forventer systemet at du møter opp neste dag som om ingenting.

Dette ER emosjonelle krav.

Ikke de pene ordene i lovteksten.

Men den rå realiteten:

Det du står i på vakt, følger kroppen din hjem.

Det setter seg i pusten.

I pulsen.

I nakken.

I drømmene.

I frykten for de vaktene der du vet at du må gi mer enn du har.

Dette er arbeid som gjør deg sterkere og samtidig tærer på alt det myke inni deg som gjør deg god.

Her er sannheten

Det er ikke oss det er noe galt med.

Det er ikke at vi er «slitne typer».

Det er ikke at vi «burde tåle mer».

Det er dette

Ingen mennesker kan stå i andres stormer hver dag

uten at noen står i våre.

Ingen kan være trygghet alene.

Ingen kan være regulering alene.

Ingen kan være buffer alene.

Ingen kan være menneske etter menneske etter menneske

-uten et system som bærer dem tilbake.

Dette er ikke svakhet.

Dette er fysiologi.

Dette er psykologi.

Dette er arbeidsmiljø.

Dette er virkelighet.

Vi bærer mennesker når livet deres står i spinn.

Vi står i panikken deres, smerten deres, uroen deres, historiene deres.

Vi går inn i det mest sårbare et menneske har og møter dem med ro, varme og fag.

Men vi skal aldri måtte bære alt dette alene.

Vi skal aldri måtte late som det går bra.

Vi skal aldri måtte forholde oss til at systemet vårt tenker at alt dette er «robusthet».

Omsorg koster.

Ikke fordi vi er svake.

Men fordi vi er mennesker.

Og mennesker skal ikke stå alene i stormen de bruker hele hjertet på å lindre hos andre.

Dette er vakta du kjenner på kroppen.

Dette er hvorfor vi trenger tryggere rammer.

Dette er hvorfor emosjonelle krav endelig må tas på alvor.

For vi bærer alt.

Men noen må begynne å bære oss også.

Nå endres arbeidsmiljøloven, men det er for lite kunnskap om emosjonelle belastninger