Thomas Owren

Førstelektor

May Østby

Førstelektor

Vi har i år gitt ut en fagbok med tittelen Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming. Denne boken, som foreligger i både langlest og kortlest versjon, har fått mye oppmerksomhet fordi vi har vært så heldig å ha med oss seks personer med utviklingshemming eller lignende erfaringer med barrierer som medforfattere. 21. oktober 2025 ble vi intervjuet av Fontene.no i forbindelse med at bokprosjektet ble nominert til Helseprisen 2025, som deles ut av Stiftelsen Dam.

I etterkant av intervjuet skrev professor Karl Elling Ellingsen ved NTNU et debattinnlegg her på Fontene.no, med overskriften Ikke glem brukerstemmene i tidligere bøker. Her starter han med å gratulere oss: «Gratulerer til alle forfatterne av boka Å slippe til, og ikke minst forfatterne som skriver med bakgrunn i egne erfaringer, brukerstemmene». Ellingsen fortsetter med en relativt krass kritikk av oss, fordi han mener at vi gir for lite oppmerksomhet til tidligere bidrag, som sin egen bok fra 2007, der 18 personer med brukererfaring/utviklingshemming bidro med tekster.

Vi ser dette som kritikk på feil grunnlag. Poenget er at våre seks medforfattere ikke skriver med bakgrunn i egne erfaringer, og de representerer ikke brukerstemmer.

I den langleste versjonen av boken gjøres det grundig rede for vår arbeidsprosess i kapittel 8, et fagfellevurdert vitenskapelig kapittel som tar for seg vår inkludering av seks medforfattere i seks ulike team. Der skriver May for eksempel:

«Arbeidsprosessen i teamene fram til ferdige bøker besto av flere ledd: Hvert team 1) jobbet fram en begynnende felles forståelse av sitt tema gjennom samtaler og søk på internett, 2) gikk gjennom norsk og internasjonal forskning, 3) samlet inn erfaringstekster fra personer med utviklingshemming, nærpersoner og fagpersoner, 4) diskuterte erfaringstekstene opp mot forskningen, lovverk og føringer, inkludert FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og 5) kom med forslag til løsninger. En så omfattende inkludering av personer med utviklingshemming i et fagbokprosjekt har, så langt vi vet, ikke vært gjort tidligere i Norge.» (Østby, 2025, s. 216).

Og det står vi for. Selv om våre medforfattere har hatt med seg egne erfaringer som bakteppe i arbeidet, slik forfattere alltid har, deltok de ikke for å målbære egne erfaringer, men for å delta i å samle, bearbeide og diskutere kunnskap og andres erfaringer. At dette ikke kommer tydelig nok fram i intervjuene som har vært gjort med oss og medforfattere i ettertid sier først og fremst noe om intervjuets natur, og er en påminning om at populærvitenskapelige intervju ikke er en særlig godt egnet plattform å basere akademisk fundert kritikk på.

For øvrig er det heller ikke slik at vi ikke kjenner til eller anerkjenner Ellingens bok. Kapittel 8 viser til den på side 218, der den står i skjønn forening med andre bøker som er samskrevet med personer med utviklingshemming.

Borghild Hovde Glosimot

Klinisk sosionom og familieterapeut

De siste månedene har ungdomskriminalitet preget nyhetsbildet. Politikerne snakker om forebygging som om det er noe nytt. For oss som står i arbeidet hver dag, er ordet velkjent – men sjelden fulgt opp i praksis.

Når økonomi styrer mer enn fag, blir prisen høy. Den betales i form av økende utenforskap, psykiske vansker og ungdomskriminalitet. Dette er ikke tilfeldigheter. Det er resultatet av politiske prioriteringer.

I mediedebatten om ungdomskriminalitet savner jeg stemmene fra dem som arbeider forebyggende med barn og familier. Det er ofte politi og justissektoren som får definere problemet – og dermed også løsningene.

Det er omvendt proporsjonalt at bevilgninger kuttes i utakt med økt press og behov for hjelpetiltak. 

Vi vet hva som virker

Jeg jobber som familieterapeut i et arenafleksibelt team (AFT) i Oslo kommune. Der møter jeg barn og unge som strever psykisk, sosialt eller med rus, på deres egne arenaer. Disse barna, og familiene deres, har komplekse utfordringer, vi jobber multisystematisk på og med de arenaene der barnet/ungdommen eller familien har mest utfordringer og trenger hjelp. Vi kartlegger risiko og beskyttende faktorer. Gjennom samtaler, samspillsveiledning, foreldreveiledning og tett samarbeid med skole, er vi disse familienes ytre stillas.

Jeg ser hver dag og fra uke til uke hvordan dette arbeidet virker. Når hjelpearbeidet får lov til å virke over tid, skaper vi tillit, barn vender tilbake til skolen, konflikter avtar og familier får pusten tilbake. Det bekrefter også en rapport fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA.

Men like ofte opplever jeg at vi kobles på først når alt har begynt å rakne. Vi kobles på når ungdommen står i fare for å falle ut av skolen, foreldrene er utslitte og konfliktnivået hjemme er skyhøyt. Da er det ikke forebygging lenger. Da er det brannslukking.

Det er tverrfaglig stor enighet om at tidlig innsats lønner seg. Likevel er det bygget et system som rykker inn først når det brenner, framfor å forebygge. Forebygging krever tid, tillit og tilstedeværelse. Det koster noe her og nå, men kostnaden ved å la være er langt høyere.

Økonomene roper høyest

Det siste året har Oslo kommune stått midt i store kutt. Nedskjæringene rammer særlig dem som trenger hjelp tidlig. Forebygging koster penger her og nå, men det er langt billigere enn konsekvensene. Prisen for å kutte i dette tilbudet, ser vi nå blant de sårbare ungdommene våre.

Når vi da kutter i dette forebyggende hjelpetilbudet, gambler vi med barn og unges psykiske helse. Ikke bare er det en kortsiktig økonomisk tankegang. Mest av alt er det en uverdig risikosport, som dessuten koster samfunnet i form av dyre institusjonsplasser, spesialistbehandling, langvarige barnevernssaker og ungdomskriminalitet.

Det vi nå ser, er konsekvensene av at lavterskeltilbud, ungdomstiltak og forebyggende tjenester gradvis har blitt redusert og rasert. Mange av disse arenaene er nettopp de som skaper tilhørighet og forebygger utenforskap. Når slike tiltak forsvinner, står flere barn og unge igjen uten støtte, før utfordringene vokser seg store.

Når politikere velger å spare penger på forebygging, velger de samtidig å betale for konsekvensene senere. Det er lønnsomt å investere i relasjonelt forebyggende arbeid, tidlig intervensjoner og tverrfaglige team – Hjelpen kan ikke komme når ungdommen allerede har begynt å skade andre eller seg selv. Forebygging skjer ikke i etterkant. Det skjer i klasserommet, på kjøkkenet, i samtalen – i hverdagen, lenge før noen kaller det en sak.

AFT er et eksempel på at løsningen allerede finnes. Vi er et fagmiljø med lang erfaring fra ulike instanser, som jobber tverrfaglig og som har gode resultater. Likevel er mitt team nedleggingstruet på grunn av budsjettene. Jeg tror jeg snakker på vegne av mange instanser og fagfolk, private og kommunale tiltak, hvorfor spør ingen oss? Er den sosialfaglige kunnskapen og erfaringen fagfolk besitter så lite verdt å lytte til?

Det tar tid å bygge opp solide fagmiljøer. I Oslo finnes sterke fagmiljøer og tverrfaglige tilbud som viser at forebygging virker, når den får virke. Spørsmålet er om vi som samfunn klarer å bruke disse ressursene tidlig nok.