Torben Bjørke-Henriksen

Leder Program migrasjon, Norges Røde Kors

Mona Reigstad Dabour

Politisk seniorrådgiver, Norges Røde Kors

I Norge blir enslige mindreårige asylsøkere møtt med en omsorgssituasjon som verken i praksis eller regelverk er god nok. Barna mellom 15 og 18 år plasseres i asylmottak, og ikke i barnevernet som andre barn under myndighetenes omsorg. De sikres ikke nok voksne med rett kompetanse rundt seg.

Røde Kors-frivillige er til stede i asylmottak rundt omkring i landet. Barna vi møter kommer fra land preget av krig, konflikt og undertrykkende regimer, og mange bærer med seg traumer fra hjemlandet og flukten. De enslige mindreårige asylsøkerne har kommet til Norge uten mamma, pappa eller andre trygge voksne å lene seg på – i håp om å finne beskyttelse og et sted å høre til. De har et stort behov for forutsigbarhet, trygge voksne og god omsorg.

Trygge og stabile relasjoner til voksne er avgjørende for barns utvikling. Det er derfor urovekkende når flere barn under Statsforvalterens tilsyn på et asylmottak, forteller at de ikke har voksne å snakke med når de er redde, triste og lei seg – og at de ansatte ikke får med seg hvem som har det vanskelig. Barna i et annet mottak opplevde at deres psykiske helse hadde blitt dårligere på grunn av måten de ble behandlet i mottaket.

Lovbrudd og årevis med kritikk fra FN

Over mange år har forskere dokumentert svakheter i omsorgen barn på flukt får. Det ble opprettet en tilsynsordning for omsorgen med enslige mindreårige i asylmottak i 2022, og lovbrudd er avdekket i over halvparten av tilsynene. Statsforvalteren konkluderer at mottakene ikke har nok bemanning og kompetanse for å gi barna forsvarlig omsorg.

Også FN har kritisert Norge for behandlingen av enslige mindreårige i 20 år. Kritikken har kommet fra FNs barnekomité, FNs torturkomité, FNs menneskerettighetskomité, FNs rasediskrimineringskomité og FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Norge bryter forpliktelsen som følger av FNs barnekonvensjon til å gi barna et likeverdig omsorgstilbud tilsvarende det andre barn under statens omsorg får.

Barnevernet må få omsorgen

Det finnes en helt åpenbar løsning på utfordringen: at barnevernet får omsorgsansvaret for barna som bor i mottak for enslige mindreårige, som de har for alle andre barn under myndighetenes omsorg. Det vil sikre nok voksne med riktig kompetanse til å ivareta barna og regelmessig tilsyn, i tråd med barnevernsloven og FNs barnekonvensjon. Dette var anbefalingen fra FN til Norge senest i mai i år, og også anbefalingen fra en lang rekke aktører som Barnevernsutvalget, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og Barneombudet.

Det vil kreve ressurser i barnevernet, og vi har derfor forståelse for at det gjøres gradvis. Overføringen kan starte med de yngste på 15 år, som per i dag kun er 33 barn, som burde være overkommelig å gjennomføre. De langt fleste enslige mindreårige som har søkt beskyttelse i Norge de siste årene, har fått oppholdstillatelse og skal bli værende her. Det er en god forebyggende investering å gi dem god omsorg.

Nå skal statsbudsjett for 2026 behandles på Stortinget. I nytt partiprogram vil Arbeiderpartiet gradvis utvide barnevernets omsorg for de enslige mindreårige asylsøkerne. Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Kristelig Folkeparti og Venstre har også programfestet dette. Det er altså et flertall for endringen i Stortinget.

Men gode programformuleringer er ikke nok. Allerede i 2007 var planen at barnevernet på sikt skulle ha omsorg for alle enslige mindreårige asylsøkere. Av økonomiske årsaker skjedde det aldri.

Arbeiderpartiet og budsjettpartnerne bør nå følge opp sine forpliktelser i neste års statsbudsjett. Barna bør settes høyt på prioriteringslisten – slik at det endelig blir deres tur til å få den omsorgen de har krav på.

Ingvild L. Kristiansen

Administrerende direktør Stendi AS

I en kronikk i Fontene forteller Magnus Westbye at han har vært på et arrangement han mener var faglig svært bra, om et aktuelt og viktig tema – ungdomskriminalitet og barnevern. Deltakerne var kompetente og formidlet godt. Men han føler seg lurt.

« … vi må være årvåkne for hvordan politisk nøytral og faglig kunnskap brukes for å oppnå de kommersielle aktørenes mål», skriver Magnus Westbye i sin kronikk. Et privat selskap kan jo ikke være opptatt av kunnskap, fag og kvalitet, mener han.

Budskapet i kronikken er så konspiratorisk at det er litt vanskelig å vite hvor vi skal begynne. Den mistenksomme holdningen kommer også i veien for det Westbye sier han ønsket ved å ta turen til Arendal, nemlig å forstå.

Retorikk som står i veien for gode diskusjoner

Men la oss begynne med retorikken og begrepet velferdsprofitør, som gjentas mange ganger. Profitør; person som skaffer seg fortjeneste på umoralsk vis; jamfør krigsprofitør, står det i Bokmålsordboken.

Det er trist at dette er retorikken som blir brukt om arbeidsgiverne til et stort antall helse- og omsorgsarbeidere i Norge. Nedvurderer du ikke også godt utdannede kolleger når du ber dem passe seg for å bli lurt og lokket med kunnskap?

Hva med å være bare litt nysgjerrig på hvorfor våre medarbeidere velger en privat aktør? De har en etterspurt kompetanse, og ofte erfaring fra det offentlige, men velger å jobbe hos oss. Våre ansatte sier at muligheten for nettopp faglig utvikling og mer ansvar er noe av det de setter pris på, i tillegg til korte beslutningsveier, selvstendighet og evnen til å tenke nytt, og finne gode løsninger i utfordrende saker.

Hvor er omsorgen for dem det gjelder?

Som i stort sett all kommunikasjon fra For velferdsstaten er det ikke ett ord i kronikken om barna og ungdommene som barnevernet er til for. Sannheten er at vi ukentlig får henvendelser fra det offentlige, som ber oss bistå i saker der det offentliges eget apparat og institusjoner kommer til kort. Og det gjør vi selvsagt.

Vi tar imot noen av de aller mest sårbare barna med den aller mest alvorlige bakgrunnen – og opplever ofte at det sakte, men sikkert, går framover. Vi er derfor svært stolte av våre medarbeidere, som brenner både for faget sitt, kunnskapen, og ungdommene vi skal hjelpe.

Det er nettopp derfor vi arrangerte et helt åpent og tilgjengelig arrangement i Arendal. Vi ville dele våre erfaringer, vi ville diskutere med relevante aktører og sammen kanskje komme opp med noen løsninger. Det var intensjonen vår. Verken mer eller mindre.

Vil du ha nyhetsbrev fra Fontene? Meld deg på her

Ta kontakt hvis du vil forstå

Du kritiserer meg for å si innledningsvis at temaet på vårt arrangement i Arendal ikke var politikk eller selskapsform, og drar våre motiver i tvil. I akkurat dette arrangementet ville vi løfte et alvorlig samfunnstema, som mange av våre medarbeidere lever tett på hver eneste dag. Hva kan vi gjøre med ungdom under barnevernets omsorg, som begår alvorlig kriminalitet?

Temaet har ikke blitt mindre aktuelt siden begynnelsen av august, og i tillegg til et stappfullt lokale i Arendal var det tusenvis som fulgte med på den digitale sendingen. Det forteller meg at det var helt riktig av oss å løfte dette, og ha med viktige stemmer som kan angripe problemstillingen fra ulike vinkler.

Og her er vi i kjernen: Bare fordi det var barn og unges vei inn i kriminalitet via digitale medier som var tema på arrangementet vårt i Arendal, så betyr ikke det at vi ikke vil diskutere politikk, eller hvorfor vi mener at private aktører som Stendi er en del av løsningen på utfordringene innen helse og omsorg. Det gjør vi mer enn gjerne. Så om du faktisk vil forstå, er du selvsagt veldig velkommen til å komme på besøk, stille spørsmål og få mer kunnskap. Døren vår er åpen.