Linn Andrea Foss

Barne- og ungdomsarbeider i omsorgsbolig

Du kjenner vakta i kroppen lenge etter du har gått hjem

Det finnes vakter som setter seg i musklene.

Og så finnes det vakter som setter seg i sjela.

De vaktene du fortsatt kjenner i brystet når du drar nøkkelen ut av døra hjemme.

De som får deg til å puste litt for tungt, litt for raskt, litt for stille, fordi kroppen ikke helt har skjønt at nå er du trygg.

Det er de vaktene ingen ledelse spør om.

De vaktene ingen statistikk måler.

De vaktene som bærer hele sannheten om omsorgsyrker:

Dette er arbeid som rister i deg.

Som tar plass i deg.

Som du aldri helt får ristet av deg.

Vaktene som starter før du har hengt av deg jakka

Du går inn døra og kjenner det før du har rukket å komme inn i rommet:

Stemningen, trykket i lufta, noe urolig, noe spent, noe rått.

Du vet at du må være roen før du vet hva som har skjedd.

Kroppen din går inn i et modus du ikke har bedt om, men som jobben krever.

Blodtrykket ditt stiger litt.

Du kjenner skuldrene heve seg én millimeter.

Du kjenner pusten bli flat.

Du vet:

I dag kan alt skje.

Og likevel går du inn.

Situasjonen du håndterer uten at noen skjønner hva det gjør med deg

Et blikk som sier mer enn ord.

Uroen som bygger seg opp.

Et rop.

Et slag i veggen.

En kropp som stivner.

En du må nå før det er for sent.

Du regulerer.

Du de-eskalerer.

Du prater rolig selv om hjertet banker som en hammer.

Du står nær nok til å hjelpe, langt nok unna til å være trygg.

Du er deres trygge punkt når du selv ikke har noe å lene deg på.

Ingen hører stemmen i hodet ditt:

Bare pust. 

Bare hold roen. 

Bare stå her litt til.

Ingen ser at knærne dine skjelver så vidt etterpå.

Ingen vet at du går på do i to minutter for å hente deg inn fordi ingen andre kan ta over.

Vakta fortsetter. Kroppen din gir ikke beskjed, den tar den imot.

Du går videre til oppgaver mens du fortsatt har adrenalin i blodet.

Ingen pause.

Ingen tid.

Ingen som spør: «Gikk det bra med deg?»

For det gjorde jo det.

For alle andre.

Bare ikke helt for deg.

Hjertet ditt henger litt igjen i rommet du forlot.

Tankene dine surrer uten å lande.

Du er fysisk tilstede, men kroppen er i beredskap.

Den slipper ikke.

Ikke ennå.

Og så kommer kvelden. 

Den delen ingen ser.

Det er når du sitter i bilen.

Det lille sekundet før du starter motoren.

Stillheten.

Den tunge.

Du kjenner det i brystet.

En trykkende rest av en vakt du ikke helt fikk avsluttet i kroppen.

Du drar hjem og fungerer på autopilot.

Smiler.Lager middag. Tar en dusj.

Men inni deg suser det fortsatt.

Når du legger deg, lukker øynene og kjenner at kroppen gjør små rykk , det er ikke søvn som kommer.

Det er jobben.

Som fortsatt sitter i nervesystemet ditt.

Og likevel forventer systemet at du møter opp neste dag som om ingenting.

Dette ER emosjonelle krav.

Ikke de pene ordene i lovteksten.

Men den rå realiteten:

Det du står i på vakt, følger kroppen din hjem.

Det setter seg i pusten.

I pulsen.

I nakken.

I drømmene.

I frykten for de vaktene der du vet at du må gi mer enn du har.

Dette er arbeid som gjør deg sterkere og samtidig tærer på alt det myke inni deg som gjør deg god.

Her er sannheten

Det er ikke oss det er noe galt med.

Det er ikke at vi er «slitne typer».

Det er ikke at vi «burde tåle mer».

Det er dette

Ingen mennesker kan stå i andres stormer hver dag

uten at noen står i våre.

Ingen kan være trygghet alene.

Ingen kan være regulering alene.

Ingen kan være buffer alene.

Ingen kan være menneske etter menneske etter menneske

-uten et system som bærer dem tilbake.

Dette er ikke svakhet.

Dette er fysiologi.

Dette er psykologi.

Dette er arbeidsmiljø.

Dette er virkelighet.

Vi bærer mennesker når livet deres står i spinn.

Vi står i panikken deres, smerten deres, uroen deres, historiene deres.

Vi går inn i det mest sårbare et menneske har og møter dem med ro, varme og fag.

Men vi skal aldri måtte bære alt dette alene.

Vi skal aldri måtte late som det går bra.

Vi skal aldri måtte forholde oss til at systemet vårt tenker at alt dette er «robusthet».

Omsorg koster.

Ikke fordi vi er svake.

Men fordi vi er mennesker.

Og mennesker skal ikke stå alene i stormen de bruker hele hjertet på å lindre hos andre.

Dette er vakta du kjenner på kroppen.

Dette er hvorfor vi trenger tryggere rammer.

Dette er hvorfor emosjonelle krav endelig må tas på alvor.

For vi bærer alt.

Men noen må begynne å bære oss også.

Nå endres arbeidsmiljøloven, men det er for lite kunnskap om emosjonelle belastninger

Mudassar Mehmood

Leder Mortensrud Fellesskap og oppvekstkomiteen i Bydel Søndre Nordstrand

Jeg jobber tett på ungdom i sårbare situasjoner. Jeg har tidligere arbeidet i Nav, barnevernsrettede tiltak og oppvekstfeltet, og holder jevnlig foredrag for fagmiljøer om inkludering, forebygging og relasjonsarbeid. Jeg deltar også aktivt i samfunnsdebatten om ungdom, utenforskap og sosial ulikhet. Jeg sa noe på et foredrag nylig som traff salen på en måte jeg ikke helt forventet: «Mange unge har voksne rundt seg, men ikke nær seg.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer sant blir det.

Voksne rundt – men likevel alene

Vi har aldri hatt så mange systemer, tjenester og profesjoner rundt barn og unge som i dag. Det finnes lærere, rådgivere, miljøarbeidere, trenere, Nav-veiledere, barnevernspedagoger, helsesykepleiere, politi, frivillige og spesialiserte tiltak.

Men mange unge står likevel igjen med en følelse av at ingen egentlig står tett på dem.

Ikke fordi de voksne ikke bryr seg.

Ikke fordi systemene ikke prøver.

Men fordi nærhet krever noe annet enn tilstedeværelse.

Det krever relasjon.

Tid.

Kontinuitet.

Trygghet.

Og en voksen som ikke bare «er der», men er der for dem.

En lang rekke voksne – men ingen som står i relasjonen

Jeg møter ungdom som har møtt utallige voksne gjennom livet, men som aldri har hatt én voksen som virkelig har hatt tid til å stå i relasjonen over tid.

De kjenner navnene på mange fagpersoner – men opplevelsen av å være sett, forstått og båret er fortsatt fraværende.

Og det gjør noe med deg som ungt menneske.

For unge trenger ikke ti voksne rundt seg.

De trenger én voksen nær seg.

En som tåler historien deres.

En som tåler følelsene deres.

En som tåler stillheten mellom ordene.

En som tåler at endring tar tid.

Dette samsvarer med det vi vet fra forskning på tillit, mestringstro og opplevelse av sammenheng: endring skjer aldri på grunn av antall voksne, men på grunn av styrken i én relasjon som varer. Ungdom beveger seg i retning av mennesker de opplever som trygge, ikke i retning av systemer.

Relasjonen er ikke ekstra – den er arbeidet

Dette er ikke en kritikk av profesjonelle. Jeg har selv jobbet i systemene og vet hvor krevende realiteten er: rapporter, frister, dokumentasjon, skjemavelde og lite handlingsrom.

Men nettopp derfor må vi tørre å si det høyt:

I arbeidet med barn og unge er relasjonen ikke et ekstraelement.

Relasjonen er arbeidet.

Nærhet kan ikke vedtas.

Nærhet kan ikke standardiseres.

Nærhet kan ikke tidsstykkes i 30-minutters økter.

Det er noe vi må gi rom for, ikke bare ansvar for.

Når unge faller mellom stolene

For når unge faller mellom stolene, er det sjelden fordi ingen voksne var i nærheten.

Det er fordi ingen voksne var nær nok.

Og jeg tror vi må stille oss selv et helt grunnleggende spørsmål:

Hvordan bygger vi tjenester der nærhet ikke skjer på tross av systemet – men på grunn av det?

Hvis vi finner svaret på det, vil vi ikke bare løse mye av utenforskapet.

Vi vil bygge noe langt viktigere:

Unge mennesker som kjenner at de har verdi.

Ikke fordi et system er rundt dem, 

men fordi et menneske står sammen med dem.